Må vi elske kroppene våre?

Kunde: Det Nye, 2017

Tekst: Anne Aasaard

Rolle: Journalist

Prosjektbeskrivelse: En klassiker fra arkivet; et essay om kroppsnøytralitet.

Ny forskning tyder på at norske jenter og kvinner er langt fra å elske kroppene sine. Men må

vi egentlig gjøre det?

I dokumentaren Kroppen min fra 2002 forteller filmskaper Margreth Olin en historie hun aldri trodde hun kom til å fortelle, fordi den på sett og vis handler om hemmeligheter. Historien om kroppen hennes. Den kroppen som var et verktøy som gjorde henne i stand til å leke og løpe, i hvert fall inntil en venninne av moren hennes sa at Margreth burde dra til en spesialist, fordi føttene hennes hadde kuler som ikke kom til å se ut i høyhælte sko. Da var hun fem år. Inntil venninnen hennes sa at hun hadde en mage som stod ut, og at hun derfor burde holde den inne, så hun kunne få en mer definert midje. Da var hun åtte år. Eller inntil skoletannlegen sa at hun aldri hadde sett et overbitt så stort som hennes, som hun virkelig ikke kunne fortsette å gå rundt med. Da var hun 14 år. Kommentarene som Margreth fikk i oppveksten, har gjort at hun ennå ikke tør å prøve åpne sko i butikken, at hun holdt magen inne fra hun var åtte til 12 år, og at hun alltid smiler med munnen igjen, eller ler med hånda foran munnen.

Et paradoks

Selv om dokumentaren til Olin kan se gammel ut, med dens kornete kvalitet og lyse mammajeans, er historien hennes fremdeles en vi kan kjenne oss igjen i. Tematikken, om kropper og komplekser, er mer relevant enn noensinne. Ifølge en Aftenposten-artikkel, som ble utgitt på tampen av 2016, ønsker 90 prosent av vestlige kvinner og jenter å endre noe på kroppene sine. Har du en kropp, har du sannsynligvis et kompleks. Psykolog Rebekka Egeland, som har utgitt boka #Hverdagspsyk sammen med Carina Poulsen, får jobben med å forklare hvorfor vi har det sånn. Hvorfor er mange av oss misfornøyde med oss selv og måten vi ser ut på, i et land som skal være blant verdens beste å bo i?

– I et så rikt land som Norge føler nok mange på at man har uendelige valg og muligheter. Det blir nesten litt overveldende. Alt ligger tilsynelatende til rette for å utnytte sitt potensiale og bli den såkalte «beste utgaven av seg selv». Det fører til et enormt press og høye forventninger med stor fallhøyde. Hvis man ikke klarer å være perfekt, tenker mange at det er ens egen skyld, fremfor samfunnets helt urealistiske rammevilkår. Sagt med andre ord, når man har ansvar for sin egen suksess, har man også ansvar for sin egen mislykkethet. Man sammenlikner seg med andre på sosiale medier og tenker «hvorfor har ikke jeg det sånn?» og «er det noe galt med meg?» sier psykologen.

Foto: Inge Poelman/Unsplash.

Kroppsfokusets konsekvens

Noe som Olins historie illustrerer godt, er at komplekser ikke trenger å oppstå i et vakuum, selv om de ifølge Egeland ofte begynner med at man tviler på sin egen verdi som menneske. Ved at noen kommenterer utseendet ditt – føttene, magen eller munnen – eller ved at du måler deg med andre. Egeland mener at sosiale medier nok er med på å underbygge usikkerhet, fordi veien til sammenlikning med andre mennesker har blitt kort.

Ifølge #Hverdagspsyk er en ikke uvanlig strategi for å fremstå som god nok, at vi kompenserer ved å kun vise frem en perfekt utgave av oss selv. En falsk fasade hvor sentrale deler skjules og kun utvalgte trekk vises, for eksempel i sosiale medier. Men selv om vi tror at det å være perfekte vil gjøre oss bedre likt, øker det bare sannsynligheten for å bli avvist, fordi perfeksjonisme skaper avstand til andre mennesker:

"Vi blir tiltrukket av andre som er jordnære og ekte, mennesker som vet at livet er utfordrende til tider og som tør å være uperfekte. Det gir følelsen av trygghet og nærhet. Perfeksjonisme er derimot et skjold, en fasade som forhindrer oss i å bli sett og motta kjærlighet fra andre, fordi man kan like en maske, men bare elske et ansikt", skriver Egeland og Poulsen.

En annen konsekvens, som anstrengelsen for å bli likt kan ha, presenteres i den samme Aftenposten-artikkelen vi refererte til tidligere. Psykoanalytiker Susie Orbach sin teori om de falske kroppene handler om at vi blir så opptatte av hvordan andre ser på oss, at vi selv begynner å se på oss med andres blikk: "Vi ser på oss selv som en som blir sett på, og vi vurderer oss selv utfra hvordan vi tror at vi blir vurdert", som det står i artikkelen. Dette kan ramme den kontakten vi har med oss selv, fordi vi blir mer opptatte av at kroppene våre skal bli vist frem, enn hvordan de faktisk føles.

Kroppsnøytralitet

Kroppsnøytralitet handler om at du prøver å fokusere på kroppsfunksjonene dine, i stedet

for hvordan kroppen din ser ut. I stedet for å forsøke å overbevise deg selv om at du elsker

lårene dine, når du egentlig hater dem, kan du heller tenke på at lårene dine gjør deg i stand

til å danse eller gå. Eventuelt kan du tenke på noe helt annet enn det. Uansett hvilken vei du

velger, er målet at du skal bry deg mindre om kropp. Det er det som er kroppsnøytralitet.

Drit i kroppen din

Når et samfunn blir så preget av usikkerheter at vi ender opp med å ha fremmede forhold til våre egne kropper, vokser det naturlig nok fram et opprør. En av motreaksjonene til det såkalte skjønnhetstyranniet er elsk kroppen din-bevegelsen eller kroppspositivismen, som journalist Marta Breen kaller det:

"Dette begrepet dukker ofte opp, og det handler om å eksponere folk for et videre syn på skjønnhet. Flere trenger å lære seg å være glad i egen kropp, og klare å se det vakre i kropper som ikke lever opp til det strømlinjeformede idealet", forklarer hun.

Mens mange jenter dras mot denne kulturen, fordi vi nesten er sultefôret på normalitet og trenger å se kropper som ligner sine egne, finnes det også de som er mer lunkne til oppfordringene om å være stolt. Kritikerne mener at selv om kravet er endret, er det fortsatt stort, og det er fortsatt orientert rundt kropp.

Hev blikket

Det å drite i kroppen har allerede rukket å bli en greie i USA, men da kalles det for body neutrality, noe som unektelig høres finere ut. Vi velger å oversette det til kroppsnøytralitet. Kroppsnøytralitet handler om at du prøver å fokusere på kroppsfunksjonene dine, i stedet for hvordan kroppen din ser ut.

I stedet for å forsøke å overbevise deg selv om at du elsker lårene dine, når du egentlig hater dem, kan du heller tenke på at lårene dine gjør deg i stand til å danse eller gå. Eventuelt kan du tenke på noe helt annet enn det. Uansett hvilken vei du velger, er målet at du skal bry deg mindre om kropp. Det er det som er kroppsnøytralitet.

– I stedet for å be ungdom være stolte av kroppen sin, burde budskapet gå i retning av at vi må slutte å legge vårt egenverd i kropp og utseende. Løft blikket og fokuser på andre verdier, egenskaper og talenter. Det er kanskje ikke så lett i dagens samfunn, men det er mange som klarer dette, sier Breen.

Akkurat passe

Mye av det fokuset som er på kropp i dag, handler om at vi former kroppene våre for at de skal bli vist frem, eller for at de skal ligne mer på et ideal. Derfor er det fort gjort å glemme at kroppen er så mye mer enn det vi ser, og at utseendet til kroppen faktisk er sekundært.

I Olin sitt tilfelle slutter dokumentaren med at hun spør seg selv om hvordan hun har kunnet kneble, holde inn og straffe det som har gitt henne det kjæreste hun har – datteren hennes. Noe som kan kalles et kroppsnøytralt perspektiv. Fordi Olin har tenkt over hva kroppen faktisk gjør for henne, sånn at det ikke blir så farlig med alt det andre; hvordan kroppen hennes ser ut, eller hvordan den ikke ser ut.

Målet med kroppsnøytralitet er nettopp det – at kroppen din blir en mindre big deal.

Å elske seg selv

– Det å elske seg selv, har ingenting med selvtillit, selvopptatthet, perfeksjon, kropp eller

mestring å gjøre. Det handler om å elske hele seg selv, det vil si alle sine sider, også de man

kanskje ikke er så stolte av. Å elske seg selv handler om å være trygg på at man er god nok

akkurat som man er, og at man ikke mangler noe eller at man ikke trenger noe mer for å ha

verdi som menneske. Å elske seg selv innebærer å akseptere at man bare er et menneske

med både styrker og svakheter, man står opp for sine behov og sier fra ved urett. Det er mye

selvomsorg i dette begrepet, hvis det forstås riktig. Når det misforstås er det destruktivt for

det fører til selvkritikk, skam- og skyldfølelse, sier psykolog Rebekka Egeland.

Kilder:

http://www.aftenposten.no/kultur/-90-prosent-av-vestlige-jenter-og-kvinner-onsker-a-

endre-pa-kroppen-Vi-er-vitne-til-kulturell-odeleggelse-611337b.html?spid_rel=2

https://martabreen.wordpress.com/2015/10/05/drit-i-kroppen/

http://everydayfeminism.com/2016/02/body-positivity-vs-neutrality/

https://theestablishment.co/you-dont-have-to-love-your-body-a415302936ab#.vycdddvh0

https://www.yahoo.com/beauty/why-you-don-t-have-1338158051426358.html